Jeg er i aldersgruppen som aldri spilte Ratchet & Clank. Akkurat for gammel, og akkurat for ung, tror jeg. I 2002, når det første spillet kom ut på PS2, var jeg alt for opptatt med å spille Final Fantasy X, The Legend of Zelda - Wind Waker, Kingdom Hearts, Tekken Tag Tournament, GTA Vice City, Tony Hawk's Pro Skater 3/4, Timesplitters 2 og så videre. Akkurat nok "barnslig" til å spille Wind Waker(jeg vet det ikker er et barnslig spill, men folk flest trodde det var det, bækk in de day), men også "edgy" nok til å grinde Tony Hawk. Og akkurat "voksen" nok til å spille Vice City. I 2002 var undertegnede 16 år, og Ratchet var ikke en serie som var interessant. Jeg hørte om det, men når man er 16 år i 2002, er Ratchet-serien spill som er lagd for kidsa, og jeg spiller GTA, lissom. Jeg var ikke engang gammel nok til å spille GTA, men jeg gjorde det likevel. Hardcore.
Jeg lærte også for ikke så lenge siden at spillene hadde navn som Up your Arsenal, Going Commando, Full Frontal Assault, Quest for Booty osv, så jeg var nok ikke gammel nok til å skjønne innuendoen heller, der altså. Det gikk meg rett og slett hus forbi. Trist.
Men, tilbake til spillet. Jeg antok at Rift Apart, som de andre, var spill lagd for barn, så jeg sjekket heller ikke opp "historien hittil". Jeg bare startet spillet. Jeg hadde nok ikke feil, men jeg tror også jeg hadde vært tjent med å gjøre det. Det er jo tross alt en oppfølger. Men, som mange andre oppfølgere, tar Insomniac høyde for at du ikke har spilt de, og gir deg akkurat nok drypp av historie for å skjønne tegninga. Det er ikke i forsetet, men du skjønner sånn høvelig hva som er greia. Gode helter, onde skurker. Lett blanding av klassiske tropes.
Den onde Doktor Nefarious lager fortsatt ugagn. Heltene våre, Ratchet og Clank(en spøk jeg ikke tok før jeg startet spillet), blir feiret i en fantastisk parade, hvor Clank gir Ratchet en sagnomsust Macguffin med navn "Dimensionator". Ratchet er altså den siste av sitt slag, men med dette verktøyet kan han hoppe mellom dimensjoner for å finne sitt folk, altså. Snasent.
Den onde doktor Nefarious(som har en rett og slett fantastisk stemmeskuespiller) dukker jo naturligvis opp, som forventet, og stjeler Dimensionator'en, med et håp om å finne en dimensjon der han ikke alltid taper.
Unnskyld meg, men det var da veldig voksent? En skurk som faktisk bare vil finne en annen plass der heltene ikke er der for å stoppe ham på hvert eneste punkt? Ja, det er vel egentlig en skurk jeg kan sympatisere med. Fin tøtsj, om du vil.
Såklart går alt til helsike når han bruker den, og selv om han kommer seg unna, blir dimensjonene nå ustabile. Det er altså dermed opp til våre helter, og et par nykommere, å få tilbake Dimensionatoren, og å fikse virkeligheten. Grei skuring.
Nytt i dette spillet er da altså Rivet og Kit, en alternativ versjon av Ratchet og Clank. Søtt.
Rift Apart, er, essensielt, en 3D platformer, blandet med en 3rd Person shooter. Rett og slett. Det er egentlig alt det er. Du har et helt arsenal av våpen, fra en tradisjonell "pew-pew" pistol, til en froskekaster som kaster, vel, frosker, som spiser fiender. En "vanlig" hagle, og en sneglekaster, som tydeligvis åpner skjærsilden. Full pakke der altså . Grandiosa ville vært stolt.
Spillet gjør vel å merke ingenting nytenkende i sjangeren sånn sett, men har allikevel noen vrier på alt det gjør. Det er 5 spillbare karakter, totalt. På en måte. 4 av dem er egentlig bare 2, men forskjellige versjoner av de, og en av de er HELT annerledes. Når du legger til ridedyr får du også noe forskjellig gameplay på toppen av det.
Det som virkelig selger spillet derimot, er at det er en fantastisk tech-demo av hva PS5 kan gjøre. Jeg spilte ikke spillet når det kom ut, og hadde heller ikke en PS5 når den kom ut, så å få oppleve alt på denne måten, er veldig flott. Grafikken er nydelig, det fins ikke lastetider, og det er "over the top" på alle de rette måtene. En god gammeldags "De lagde en ny konsoll, så vi lagde noe fett til den" altså. Og det er utrolig positivt.
Humoren er også ikke bare god, men rett og slett perfekt. Her sitter jeg, i en alder av ikke helt førti, men ikke helt tretti heller, og ler høylytt. Nefarious er definitivt en klassisk, arketypisk skurk, men han har også en alternativ versjon, som også er hysterisk morsom, på en litt mindre klassisk måte. Ratchet er en litt mer klassisk helt, og Clank, hans "logiske" hjelper er også skrevet flott. Men så har du sidegalleriet. En tilfeldig fotsoldat ytret "I'm so ripped, my pecks have pecks, bro". Jeg måtte legge fra meg kontrolleren noen sekunder, for å få tilbake pusten etter det. Men det toppet seg kanskje av piraten Pierre. Som er fransk, kun fordi at han er fransk. Og av og til er det egentlig nok. Og det bare funker.
Totalt brukte jeg ca 12 timer på Rift Apart. Hovedspillet var ikke vanskelig, og å finne alt av collectibles var ikke for vanskelig heller. Som jeg liker. Jeg liker en utfordring, men jeg liker ikke å få sjelen min sugd ut av meg for å klare det heller. Rett og slett gøy.
Dersom du har en PS5, og lurer på hva ditt neste spill skal være, kan jeg absolutt anbefale Ratchet & Clank: Rift Apart. Det ligger i bunken min med spill jeg ikke har kjøpt, men etter å ha spilt de angrer jeg på at jeg ikke kjøpte de. Og der er det en del.
Alt i alt, koste jeg meg gløgg ihjel med spillet, og kan varmt anbefale det, på lik linje med Astro Bot.
***
Bildet lagt i toppen her var for kult til å ikke legge ved. Det er ikke coveret til spillet, men en retro-versjon lagd av en kul person på reddit.
https://www.reddit.com/r/RatchetAndClank/comments/p52qt0/new_reinterpretation_of_the_cover_art_of_rift/
***
