Broren min nektet å gi slipp på dette spillet. "SLIPP DET DU HAR OG SPILL DET", var en setning som kom relativt ofte, og da må man jo høre etter, etter hvert.
Jeg visste egentlig veldig lite om Life is Strange. Jeg hadde jo skjønt det var et valgbasert adventure-spill, men ante ingenting om gimmicks eller gameplay utenfor det.
Life is Strange er et merkelig spill. Ja, det ligger litt i tittelen, skjønner jeg, men det er altså et kritikerrost "indie" spill fra 2015. Jeg sier Indie, men selv om Dontnod står bak spillets utvikling, er det giganten Square Enix som står for utgivelsen, og da er det vanskelig å kalle det helt indie.
Uansett, LiS følger Max Caulfield. En 18 år gammel jente som nylig flyttet hjem til Arcadia Bay fra Seattle, for å forfølge en utdanning i fotografi. Max flyttet fra Arcadia for noen år siden, rett etter hennes beste venns far ble drept i en bilulykke. Chloe, Max sin veninne, og Max hadde lovet å holde kontakten, men som så mange andre i den alderen og fasen i livet sitt, ble det med lovnaden, desverre.
Spillet starter med en time i fotografi, og etter en liten "velg-ditt-eventyr" tutorial, tar Max turen til toalettet. Idet hun fresher opp, smelles døra opp av en gutt som heter Nathan. Nathan er en person vi kan kalle "ikke heeelt tilstede", og blir fulgt av en blåhåret jente. Det er en opphetet krangel, og det som kan virke som en diskusjon om penger, ender med at Nathan skyter, og dreper jenta, som viser seg å være Chloe. Max, som gjemmer seg bak bakerste stall, blir kraftig traumatisert av opplevelsen, som seg hør og bør, og i anfallet skrur hun tilbake tiden noen minutter. Før hun skjønner hva som nettopp har skjedd, smeller døra opp igjen, og Nathan er tilbake. I panikk trekker Max i brannalarmen, som setter igang en serie med heldige, og uheldige hendelser, som er mer eller mindre opp til deg.
Spillet er litt en "whodunit", litt en kriminalroman, og litt en "coming of age" historie om Max og Chloe.
Life is Strange er et episodisk spill, der hver av de 5 episodene tar deg et par timer å gjennomføre. Du kan med andre ord kjøre gjennom spillet i sin helhet på én dag, om du føler deg dristig. Det er naturlige pauser mellom episodene, der du kan kjøre i deg en halv grandis, gå på do, eller doomscrolle.
Historien i spillet er noe som absolutt kan roses. Ja, det er en "coming of age" historie om 18-åringer, med angst, forelskelse, og et mordmysterie. Iløpet av episode 3, var jeg fullstendig hekta, og følelsen av å finne ut hva i all verden det er som faktisk skjer i denne småbyen på vestkysten av USA, var en hjerteskjærende erfaring.
Jeg ble veldig knyttet til Max, Chloe, mora til Chloe, og stefaren til Chloe, som virkelig prøver så godt han kan å være en god stefar. Har det noe rot i at jeg har vært stefar selv? Kanskje. Har det også noe å gjøre med at jeg selv har vært 18, forelska og hatt en relativt trygg, men også noe "emo" oppvekst med en alenemamma som prøver så godt hun kan? Kanskje heller det. Jeg kjente meg veldig igjen i historien, her jeg sitter som snart 40 og hulker meg gjennom en veldig "ekte" story.
Life is Strange griper deg. Det er en fantastisk fin historie, knyttet godt fast rundt et bizarre, men engasjerende plot. Jeg gikk rett tilbake til å være 18, med tenåringsproblemer, og et tenåringsperspektiv på verdensproblemer. Det føltes rett og slett som å være ung igjen, med alle positiver, og negativer det måtte medfølge. Med andre ord veldig lett å relatere til, og veldig enkelt å anbefale.
Det finnes også en remastered versjon av spillet, der ansiktsanimasjonene er litt bedre, og den grafiske presentasjonen er litt hvassere. Jeg hadde ikke noe problem med å spille et indie-spill fra 2015, jeg vokste tross alt opp med SNES og tidlig 3D-spill som Mario 64.
Alt i alt er Life is Strange et solid spill. Det utforsker temaer spill ikke er tøffe nok til å ta tak i, og er iallefall ikke et "skyt først, still spørsmål etterpå" type spill. Det er en intim opplevelse, som endrer deg.
Det kan absolutt anbefales å spille, og er du tøff nok, lar du denne posten være det du vet om spillet, uten å sjekke anmeldelser eller erfaringer, så du ikke får spoilet noe som helst.
Life is Strange er også en standalone tittel, og har ingen direkte relasjon til "Life is Strange 2", eller "Life is Strange - True Colors". Det har derimot en prequel, i "Life is Strange - Before the storm", og en oppfølger som kom ut nettopp; "Life is Strange - Double Exposure".
Jeg har spilt Before the Storm, og det kommer jeg tilbake til i neste post, men jeg har ingen intensjoner om å spille Double Exposure, da originalspillet har en definitiv slutt, som jeg mener er perfekt som den er, og å utvide historien til Max Caulfield ikke har noe for seg.
Men det er min mening.
