Det norskutviklede spillet Dustborn har fått ekstremt mye internasjonal kritikk for å være «tidenes mest woke spill» og for å være DEI. Det har gått så langt at grunnlegger og daglig leder Ragnar Tørnquist forteller til Gamer.no at han har mottatt drapstrusler. Hva i huleste betyr det og hva har folk misforstått?
Jeg tror det er et poeng å bemerke seg at det hardeste kritikken av spillet kommer fra godt voksne hvite amerikanere og folk som helt tydelig er langt ute på høyre fløy politisk sett, de fleste har ikke engang spilt spillet.
Hva er greia?
Så for å ta en kjapp forklaring av hva spillet går ut på: Vi er i en alternativ tidslinje i et fremtidig USA. Kennedy ble i denne tidslinjen ikke drept, attentat-mannen bommet og drepte Jackie istedet. Kennedy giftet seg med Marilyn Monroe og skapte en totalitær stat.
USA har blitt delt i to og du er med i en gjeng som har fått betalt for å frakte en hemmelig pakke på tvers av USA. Dere reiser under skalkeskjulet å være et band på turne i en turnebuss. So far so good.
Her starter kontroversene i kommentarfeltet og på YouTube, for denne gjengen er, ifølge mange helt usannsynlig og et resultat av «woke» og visstnok, ifølge kritikerne, en helt usannsynlig sammensetning (her kommer DEI kritikken også). Vi har en svart hoved-protagonist med lesbiske foreldre, en ikke-binær, en muslimsk jente og en heterofil hvit-ish man (jeg tror han skal være latino). Alle har forskjellige former for superkrefter unntatt den hvite mannen. Han er derimot representant for den mystiske oppdragsgiveren og en slags leder, selv om han gjør en ganske dårlig jobb som leder.
https://www.youtube.com/watch?v=TiBhYBG6bEE
Jeg ser ikke på denne vennegjengen som veldig urealistisk, som en som har vokst opp og fortsatt bor på østkanten i Oslo, så er dette vennegjenger jeg ser hver eneste dag. Personlig synes jeg plottet minner litt om Handmaids Tale, DMZ og flere andre serier, men det er godt gjennomtenkt og troverdig.
Sammensetningen av venner synes jeg passer godt inn i narrativet og det er en forfriskende tilnærming til en sjanger som stort sett har blitt dominert av hvite, primært mannlige, protagonister.
Dette er et historiedrevet spill, og for min del blir det litt vel mye historiefortelling. Jeg kjeder meg litt i de lange seansene rundt leirbålet etter hver dag, men det er mer mitt personlige behov for fart og tempo i spill enn noe annet tror jeg.
Superkreftene
Superkreftene har også fått massiv kritikk, og da spesielt superkreftene til Pax og Noam som går ut på at de kan snakke i et bestemt stemmeleie med bestemte ord og manipulere folk. Her kommer samfunnskritikken til spillprodusenten inn, men blir totalt misforstått av kritikerne, tror jeg… Kritikerne har nemlig bare sett traileren og kanskje noen klipp her og der og kritiserer spillet for at Pax kan «kansellere» folk, sette folk opp mot hverandre og lignende, men det de ikke får med seg er nyansene og dialogen, både som Pax har med seg selv og vennene sine i etterkant. Når hun må bruke ord som manipulerer venner og fremmede som ikke nødvendigvis er fienden, så får hun dårlig samvittighet etterpå og spillets gang kan endre seg basert på valgene du gjør for å håndtere følelsene i etterkant.
Mulig dette er «woke», men jeg tror og håper at barn og ungdom som spiller spillet vil følge med i dialogen og reflektere over problemstillingene spillutviklerne tar opp på en ganske finurlig måte.
Offentlig økonomisk støtte
Den siste delen av kritikken spillet har fått, er at den har fått økonomisk støtte fra den norske stat. Dette misforståes veldig av de som ikke skjønner støtteordningene.
Jeg synes det er helt fantastisk at norsk spillbransje får offentlig støtte. Dette er like mye kulturbygging som musikk, teater og andre former for underholdning og en fantastisk mulighet til å bringe samfunnskritikk og andre vanskelige temaer inn i befolkningens stuer. Og her synes jeg Dustborn leverer i bøtter og spann.
Konklusjon
Spillet er for meg litt «nja…» spillemessig. Hadde det ikke vært for at det er norsk-utviklet og dermed ekstra gøy, hadde jeg muligens ikke kjøpt det, ihvertfall ikke til full pris. Jeg ELSKER det visuelle inntrykket i spillet, jeg synes narrativet er bra, men det blir litt for mye leirbål-diskusjoner og cheesy spillejobber for min del.
Spillet gjør seg forøvrig veldig godt på Steam Deck og jeg vil egentlig oppfordre alle som er nysgjerrige på spillet til å kjøpe det og støtte norsk spillindustri som jeg vel føler er på en veldig god bølge for tiden.
